GRAHL-MADSEN INGEBRIGTSEN & CO Fortunen 4 5804 BERGEN Tlf: 55 30 21 98 Faks: 55 30 21 91 e-post: advokatene@ fortunen.com Grahl-Madsen, Ingebrigtsen & Co. arbeider innenfor mange ulike rettsområder. Du vil her finne en presentasjon av sentrale rettsområder vi arbeider innen, samt nyttige linker og tips. Arbeidsrett  Kontraktsrett Familierett / Arverett / Skifterett Psykisk helsevern Barnevern Selskapsrett Fast eiendom Strafferett Kjøpsrett Trygderett Arbeidsrett Rettsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker har sitt grunnlag i den individuelle arbeidsavtale, tariffavtale og lovgivning. Selve inngåelsen og opphøret av arbeidsavtalen er undergitt regler i arbeidsmiljøloven. Utover dette er det opp til partene å avtale nærmere hvilke rettigheter og plikter de skal ha. For at det skal være en arbeidsavtale må den imidlertid ha visse basiselementer. Både lovgivning og tariffavtalene forutsetter dette. De viktigste plikter på arbeidstakersiden er arbeidsplikt, lydighetsplikt og troskaps- eller lojalitetsplikt. Taushetsplikt kan inngå i denne plikten. De motstående plikter på arbeidsgiversiden er omsorgsplikt og lønnsplikt. Lønnsfastsettelsen er gjenstand for forhandlinger og er gjerne knyttet sammen med avtale om arbeidstid. Arbeidsavtalen kan gi arbeidstakeren rettigheter som partene kan bli enige om, så som rett til pensjon, lån, bruk av firmabil og lignende. Ellers har arbeidstakeren rett til permisjon etter reglene i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven, og rett til ferie med lønn etter ferieloven. Partene kan også i arbeidsavtalen fastsette bestemmelser om arbeidsoppgavene, arbeidsstedet, rett til å ta arbeid i annen bedrift og lignende. En tariffavtale er definert i arbeidstvistloven som en avtale mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold. En tariffavtale forutsetter fri organisasjonsrett og forhandlingsrett. Organisasjonsretten omfatter både den positive retten for arbeidstakere og arbeidsgivere til å slutte seg sammen i og stå tilsluttet en forening, og den negative retten til å være uorganisert. Organisasjonsretten er alminnelig anerkjent i Norge, den er ikke lovfestet men Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner som forplikter Norge til å håndheve organisasjonsfrihet. En del av lovgivningen tar sikte på å verne om arbeidstakeren under hensyn til at arbeidstakeren blir ansett som en svakere part enn arbeidsgiveren. Til denne type lovgivningen hører først og fremst arbeidsmiljøloven og ferieloven. For øvrig har folketrygdloven betydningen i forhold til dagpenger under arbeidsledighet, sykepenger ved yrkesskade, sykepenger og alderspensjon. I tariffregulerte forhold gjelder arbeidstvistloven. Likestillingsloven gjelder også i arbeidslivet. En del rettigheter og plikter kan være knyttet til arbeidsreglement, sedvane, bedriftsintern eller bransjevis kutyme eller praksis. I den offentlige sektor er enkelte forhold regulert ved direktiver eller lignende. Statens personalhåndbok omfatter for eksempel også slike direktiver eller personalreglementer. Slike regler eller retningslinjer er som oftest fastsatt i samråd med arbeidstakernes representanter. Arbeidsreglementer som fastsettes i medhold av arbeidsmiljøloven bygger således på et slikt grunnlag. Ellers kan stillingsinstruks brukes for å angi nærmere hvordan den ansattes rolle skal være.  Arbeidsretten omfatter alle tvister og problemer man møter i arbeidslivet. De viktigste temaene for arbeidsretten er reguleringen av arbeids- og tariffavtaler, arbeidsmiljø, arbeidstilsyn, arbeidstakernes medbestemmelsesrett og arbeidsformidling. Enkelte særskilte tvister innenfor Arbeidsretten kan fremmes for egen domstol som avgjør arbeidstvister. Tvister som gjelder individuelle arbeidsavtaler, oppsigelser og lignende hører imidlertid innunder de alminnelige domstoler. Link: Arbeidsmiljøloven http://www.lovdata.no/all/nl-20050617-062.html Ferieloven http://www.lovdata.no/all/nl-19880429-021.html Familierett / Arverett / Skifterett Familieretten omhandler blant annet reglene om inngåelse og oppløsning av ekteskap og registrert partnerskap. Videre regulerer familieretten formuesforholdet mellom ektefeller, registrerte partnere og samboere. Familieretten omhandler også forholdet mellom foreldre og barn. I de tilfeller foreldre ikke bor sammen, blir det spørsmål om hvor barna skal bo. Reglene om barnefordeling fremgår av barneloven kapittel 5. Foreldrene kan komme til enighet og lage en avtale om hvor barnet skal bo, de kan også avtale at barnet skal bo del hos begge foreldrene. Blir foreldrene derimot ikke enige avgjøres saken av retten eller fylkesmannen etter samme regler som gjelder for saker om hvem som skal ha foreldreansvaret.  Link: Ekteskapsloven http://www.lovdata.no/all/nl-19910704-047.html Partnerskapsloven http://www.lovdata.no/all/nl-19930430-040.html Barneloven http://www.lovdata.no/all/nl-19810408-007.html Skifteloven http://www.lovdata.no/all/nl-19300221-000.html Arverett er den del av jussen som dreier seg om rettsreglene om arv og den enkeltes rett til å arve. Det finnes arvetavler for hvem som arver en person når det ikke er opprettet testament. Arv tilfaller da den enkelte på bakgrunn av slektskapsforhold. Et eksempel på en slik arvetavle er denne tavlen over første arvegangsklasse: Arveloven deler inn avdødes arvinger i tre arvegangsklasser etter hvor nært i slekt de var med arvelateren. Første arvegangsklasse omfatter avdødes livsarvinger, dvs. barn, barnebarn, oldebarn osv. Har avdøde livsarvinger går arven til disse, jf. Arveloven § 1. Annen arvegangsklasse består av avdødes foreldre og deres livsarvinger. Disse er arveberettiget bare hvis det ikke finnes noen som tilhører første arvegangsklasse, jf. Arveloven § 2. Tredje arvegangsklasse omfatter avdødes besteforeldre og deres livsarvinger. Disse arver bare hvis det verken finnes arvinger i første eller annen arvegangsklasse, og avdøde heller ikke etterlater seg ektefelle, jf. Arveloven § 3. Videre er det også en begrensning at de fjerneste sletninger som kan arve, er arvelaterens fettere og kusiner. Disses barn arver ikke. Ektefellen tilhører ingen arvegangsklasse, men har likevel en sterk stilling arverettslig, dels på grunn av sin rett til å sitte i uskifte, og dels ved arvelovens regler om legalarv for ektefellen. Ved et skifte foretar man et oppgjør av et bo ved at boets midler foreleds mellom de berettigede. Ordet brukes om deling av ekteskapelig felleseie og oppgjør av dødsbo. Skifte kan foretas privat ved at de berettigede selv står for delingen, eller offentlig ved skifteretten. Link: Arveloven http://www.lovdata.no/all/nl-19720303-005.html Skifteloven http://www.lovdata.no/all/nl-19300221-000.html Arveavgiftloven http://www.lovdata.no/all/nl-19640619-014.html Barnevern Til dette rettsområdet ligger det å finne forebyggende midler samt å treffe tiltak for å hjelpe barn og unge som er i en situasjon preget av omsorgssvikt og atferdsproblemer. Etter norsk lov er først og fremst biologiske foreldre som har ansvar for barns omsorg. Offentlige tiltak i familien er unntak som bare kan iverksettes hvis en lovbestemmelse gir adgang til det. Barnevernloven gir adgang til å iverksette meget inngripende tiltak, men loven setter også strenge vilkår for anvendelsen av disse tiltakene. Når den nye Barnevernloven kom i 1992 ble det klart at hjelp primært skal gis i hjemmet, og plassering skal være siste alternativ. Det er videre viktig at de tiltak barnevernet må igangsette for barnets del, ikke utformes på en måte som unødvendig bryter bånd mellom barn og biologiske foreldre. I de aller fleste barnevernsaker vil målet med tiltakene være at barnet skal tilbakeføres til familien. De tiltak barnevernloven gir adgang for, opptrappes gradvis i fem trinn: Frivillig forebyggende hjelp i hjemmet Tvungen forebyggende hjelp i hjemmet Frivillig omsorg i fosterhjem eller institusjon Tvungen omsorg utenfor hjemmet Tvangsadopsjon Barnets beste skal ligge til grunn i enhver vurdering, og være hovedhensynet bak enhver beslutning om tiltak. Dette innebærer at dersom det er tilstrekkelig å igangsette et midlere tiltak, kan ikke et strengere tiltak velges. Det skal legges avgjørende vekt på barnets beste. Link: Barnevernloven http://www.lovdata.no/all/nl-19920717-100.html Fast eiendom Som fast eiendom er det vanlig å regne grunnen og det som er varig knyttet til grunnen. Unntaksvis kan det gå frem av en lovbestemmelse hva som menes med fast eiendom, men i de fleste sammenhenger faller man tilbake på den vanlige oppfatningen. En bygning anses som fast eiendom, selv om bygningen og grunneier er to forskjellige personer. Blir bygningen fjernet fra grunnen, er den imidlertid ikke lenger fast eiendom i rettslig forstand. Hva som regnes som tilbehør til en fast eiendom varierer. Vanlig er det at fast inventar, fast ovner, dobbeltvinduer og lignende blir karakterisert som tilbehør til fast eiendom. Det kan likevel også finnes fordringer og rettigheter som regnes som tilbehør til fast eiendom. Her kan nevnes for eksempel sameieparter og bruksrettigheter som følger eiendommen. Tilbehøret er ikke en del av den faste eiendommen, men i de fleste sammenhenger gjelder reglene om fast eiendom også for tilbehøret. Skilles tilbehøret fra eiendommen er det derimot andre regler som gjelder.  Ved kjøp og salg av fast eiendom forholder man seg til reglene i avhendingslova. Dette gjelder likevel ikke der man kjøper en ny bolig under oppføring, da er det reglene i bustadoppføringsloven som kommer til anvendelse. Ofte grenser spørsmålene relatert til fast eiendom opp mot kjøpsrett, det er ofte spørsmål om hvorvidt en eiendom har en mangel, om det er adgang til å reklamere, i så fall hva skal gjøres, eventuelt om det er adgang til å heve kjøpet. Opprettelse av nye enheter av fast eiendom skjer ved en delingsforretning etter lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (Delingsloven). Hver eiendom har et gårds- og bruksnummer. Innenfor det enkelte bruksnummer kan det også opprettes egne festenummer for festeretter og seksjonsnummer for eierseksjoner. Enhver eiendom i landet kan derfor entydig betegnes ved kommunenavn, gårdsnummer og bruksnummer, eventuelt også festenummer og/eller seksjonsnummer. I Delingsloven er det fastsatt at en ny grunneiendomsenhet ikke kan opprettes uten at det er holdt delingsforretning, og at slik forretning ikke kan holdes uten at kommunen først har gitt sin tillatelse. I delingsforretningen inngår alltid en kartforretning, hvor den nye eiendommens grenser merkes, måles og kartfestes. Grensene skal merkes tydelig og varig i terrenget. Kartforretning kan holdes uten at det skjer i forbindelse med en delingsforretning, og da kan eiendommens grenser justeres. Eieren kan som regel råde fritt over sin eiendom både faktisk og rettslig, imidlertid finnes det visse begrensninger. Blant annet er eierens råderett over eiendommen begrenset av allmennhetens adgang til fri ferdsel og friluftsliv. De viktigste reglene om allmennhetens rett til ferdsel er inntatt i lov om friluftslivet. Loven skiller mellom innmark og utmark. Innmark er hustomt, gårdsplass, hage, dyrket mark og lignende, mens utmark er udyrket mark som ikke er innmark. Eiers faktiske råderett over eiendommen må også begrenses av hensyn til naboene. Forhold mellom naboeiendommer blir regulert av lov om rettshøve mellom grannar. Link: Avhendingslova http://www.lovdata.no/all/nl-19920703-093.html Delingsloven Friluftslivsloven Naboloven Kjøpsrett Ved kjøp overfører en selger eiendomsrett til et formuesgode mot betaling i penger eller ved bytte til en kjøper, og eierskiftet er basert på og har rettslig forankring i partenes avtale. Kjøpet kan gjelde fast eiendom, løsøre, pengekrav, andeler, krav eller rettigheter. Formuesgodet kan foreligge på avtaletidspunktet, eller det kan være forutsatt at selgeren anskaffer eller tilvirker med sikte på senere levering. Selv om kjøpsloven bruker begrepet ”ting”, kan dette ikke forstås bokstavelig. Også abstrakte formuesgoder faller inn under lovgivningen og kan være gjenstand for kjøp og salg, for eksempel pengekrav, andelsposisjoner, kravsposisjoner og rettighetsposisjoner. Ved alle typer kjøp vil det ligge visse rettigheter til grunn for kjøper og plikter. Av lovgivning er forbrukerkjøpsloven, kjøpsloven og avhendingsloven de mest sentrale. Avtaler om oppføring av bygning eller anlegg på fast eiendom er uttrykkelig unntatt både fra kjøpslovgivningen og avhendingslova. Disse, samt andre lover, regulerer en del forhold rundt kjøp. Ved forbrukerkjøp kan man ikke avtale at vilkår skal gjelde for kjøpet dersom vilkåret stiller forbrukeren dårligere enn det som fremgår av forbrukerkjøpsloven. Kjøpsloven åpner i større grad for avtalefrihet. Link: Forbrukerkjøpsloven http://www.lovdata.no/all/nl-20020621-034.html Kjøpsloven http://www.lovdata.no/all/nl-20020621-034.html Kontraktsrett Utgangspunktet i norsk rett er at alle kan regulere sine økonomiske forhold ved kontrakter. Dette prinsippet om avtalefrihet er viktig i norsk rett. Håndhevelse av kontrakter har to sider. For det første er det den formelle fremgangsmåte når en part vil gjøre bruk av rettsapparatet for å få håndhevet sine rettigheter etter kontrakten overfor kontraktsparten (medkontrahenten). Fremgangsmåten for et slikt krav bestemmes av reglene om sivilprosess og tvangsfullbyrdelse. Hovedregelen og utgangspunktet er her at en part som mener at medkontrahenten ikke har oppfylt sine plikter, må reise søksmål mot han slik at rettsapparatet kan avsi dom både om hva parten har krav på etter kontrakten, og om det er riktig at han ikke har fått dette oppfylt. Dersom dommen gir saksøker medhold, og medkontrahenten ikke frivillig oppfyller pålegget i dommen, kan parten kreve at samfunnet bruker tvangsmidler for å sørge for at pålegget blir oppfylt. Den andre siden gjelder de materielle krav en part har når medkontrahenten ikke oppfyller kontrakten, altså at det foreligger et kontraktsbrudd. Utgangspunktet er at det ikke er kontrakten selv, men rettsreglene om kontrakter som bestemmer hva kravene kan gå ut på. Til ett visst punkt kan partene selv fastsette i kontrakten mellom dem hvilke følger kontraktsbrudd skal ha. De kan for eksempel avtale sanksjoner som det ikke er hjemmel for i rettsreglene. I forretningslivet er det vanligere at partene avtaler at kontraktsbrudd skal ha begrensede virkninger i forhold til det som følger av rettsreglene. Partene står likevel ikke fritt i forhold til hva de kan avtale. Prinsippet om at kontrakter er rettslig bindende og tillegges vekt etter sitt innhold, er i utgangspunktet veldig enkelt. I praksis viser imidlertid dette prinsippet seg å være mer komplisert. En stor del av kontraktsretten omfatter reglene om hvilke krav som må være oppfylt dersom det skal foreligge en rettslig bindende kontrakt. En annen stor del av kontraktsretten omhandler reglene om kontrakters innhold og rettsvirkninger. I 1983 ble avtaleloven endret, og en ny bestemmelse ble innført. Avtalelovens § 36 inneholder nå en generell lempingsregel for hele formuerettens område. Den gir domstolene adgang til å sette til side eller endre kontrakter eller kontraktsvilkår dersom det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre dem gjeldende etter sitt innhold.   Denne regelen går lengre enn tidligere ugyldighetsregler, da den innebærer en alminnelig begrensning av kontraktsfriheten og av prinsippet om at kontrakter skal tillegges rettsvirkning etter sitt innhold. Det finnes mange særlover om det enkelte kontraktsområde. Dette er regler om kontrakters innhold og rettsvirkninger. For eksempel kan nevnes kontrakter om kjøp, leie, arbeid, transport av personer og gods og forsikring. Link: Avtaleloven http://www.lovdata.no/all/nl-19180531-004.html Psykisk helsevern Psykisk helsevern omfatter både frivillig og tvunget psykisk helsevern. Den som er fylt 16 år, kan tas under frivillig psykisk helsevern på grunnlag av eget samtykke. Tvunget psykisk helsevern kan pålegges etter medisinske vurderinger, og etter dom. Det psykiske helsevern er under oppsyn av en kontrollkommisjon. Det er i hovedsak tre hovedproblemstillinger som reiser seg i forhold til psykisk helsevern Hvilken adgang har den sinnslidende til helsehjelp? Hvilken adgang har samfunnet til å påtvinge slik hjelp? Hvilken adgang finnes for tilsyn og kontroll, og administrativ og rettslig overprøving av vedtak som fattes? Retten for den sinnslidende til å få helsehjelp i juridisk forstand må utledes av lovgivningen. Rettsgrunnlaget for psykisk sykes krav på ytelser fra helsetjenesten finnes i pasientrettighetsloven kapittel 2. Sinnslidende vil imidlertid også ha samme rett som andre syke til behandling i kommunehelsetjenesten, såfremt tilfellet er av en slik art at det faller inn under kommunens ansvar etter kommunehelsetjenesteloven. I forhold til samfunnets rett til å påtvinge den sinnslidende helsehjelp, er et spørsmål om og hvor langt det foreligger lovhjemmel til å gjøre dette. Lov om psykisk helsevern gir hjemmel for en rekke tvangsvedtak. Tvangsreglene viser når tvang kan anvendes. Det er de færreste sinnslidende tvang anvendes overfor. Sinnslidelsene deles i tre hovedgrupper: psykoser, nevroser og alvorlig karakteravvik. Disse tre kategoriene samsvarer likevel i liten grad med grunnvilkåret for tvang i lov om psykisk helsevern § 3-3 som er ”alvorlig sinnslidelse”. Høyesterett har avgjort at det i all hovedsak er psykoser som faller inn under vilkåret ”alvorlig sinnslidelse”. Som hovedregel faller ikke nevroser og alvorlige karakteravvik inn under vilkåret i loven, og kan dermed ikke legitimere tvangsbruk. Det karakteristiske ved de alvorlige sinnslidelser er at den syke menes å være så syk at han mangler forståelsen av at han er syk, og dermed evnen til, og muligheten for, selv å be om helsehjelp. Det er ikke tilstrekkelig at den sinnslidende faller inn under vilkåret ”alvorlig sinnslidelse”, i tillegg må ett eller begge av tilleggsvilkårene som § 3-3 stiller opp være oppfylt. Behandling må enten kunne gi bedring eller hindre kvalifisert forverring av den sykes psykiske helsetilstand Behandlingen må være nødvendig fordi den syke representerer en ”nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse”. Dersom behandling ved tvang ikke kan gi merkbare effekter for den sykes tilstand eller det ikke hindrer nærliggende og alvorlig fare, kan man ikke benytte tvang overfor vedkommende. I tillegg til dette begrenses adgangen til å benytte tvang ytterligere ved at § 3-3 it tilles sier at tvang bare kan anvendes når det ”etter en helhetsvurdering fremtrer som den klart beste løsning for vedkommende. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrep vil medføre for vedkommende”. Denne regelen gjelder imidlertid bare når vedkommende ikke utgjør en vesentlig fare for andre. Uansett gjelder det et prinsipp om frivillighet først. Det vil si at dersom vedkommende lar seg frivillig innlegge til behandling kan man ikke benytte tvang. Med det omfang avgjørelser om tilgang til helsehjelp, tvang og bruk av personlige opplysninger har, er det forventet at pasienter kan oppleve misnøye, krenkelser og overgrep. Det er derfor et vesentlig rettssikkerhetsspørsmål at der er og faktisk fungerer effektive kontroll- og overprøvningsmuligheter. Lov om psykisk helsevern har omfattende spesialregulering av dette i kapittel 6, og til dels i pasientrettighetsloven kapittel 7. Domsstolsprøving er spesialregulert i tvistemålsloven kapittel 33, som gir pasienten en bedre rettsstilling enn de ordinære regler for domstolsprøving av forvaltningsvedtak.    Link: Lov om psykisk helsevern http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-062.html Pasientrettighetsloven Selskapsrett Rettsregler om de eier- og organisasjonsformer som er utformet med tanke på næringsvirksomhet, for eksempel aksjeselskaper og ansvarlige selskaper. Strafferett Strafferetten omfatter både de tilfeller der en person er tiltalt for et lovbrudd samt de saker en er blitt utsatt for noe kriminelt og trenger bistandsadvokat. Straffeloven omhandler i første del bestemmelser om generelle straffbare handlinger. Straffelovens andre og tredje del omhandler de enkelte forbrytelser og forseelser. I strafferetten skilles det mellom alvorlige forbrytelser, og de mindre alvorlige tilfeller som karakteriseres som forseelser. En forseelse kan for eksempel være en bilfører som får bot for overtredelse av fartsgrensen, men selv om en handling er en forseelse kan den medføre fengselsstraff. Et eksempel på en slik forseelse er promillekjøring. Straffen som ilegges varierer i tråd med lovovertredelsens art, man kan bli ilagt fengsel, forvaring, samfunnsstraff eller bøter. Å idømme straff er et tilsiktet onde, et middel for å påvirke menneskelig atferd. Det er ikke bare frykten for oppdagelse og straff som virker. Når en handling av loven er stemplet som straffbar, bidrar det også til å skape moralske hemninger mot handlingen. Man taler ofte om straffens holdningsskapende betydning. Det er et vilkår for å bli straffet at det finnes en lovbestemmelse som fastslår at handlingen er straffbar. Dette følger av Grunnlovens §96 som sier at ingen kan straffes uten etter lov. Selv om handlingen i seg selv tilsier at vedkommende bør straffes, er dette ikke tilstrekkelig dersom det ikke finnes en lovbestemmelse, vedkommende må da frifinnes. Når man befinner seg på strafferettens område, kreves det – i motsetning til på erstatningsrettens område – at hjemmelen for straff er skreven lov. Mange straffebestemmelser gjelder unnlatelser. At du lar være å gjøre noe kan altså være straffbart, så som å la være å sende inn selvangivelse. En unnlatelse kan straffes på lik linje med en positiv handling. Eksempelvis hvis en mor ikke ønsker sitt nyfødte barn, og lar det ligge uten mat og stell til livet ebber ut. Hun gjør seg da skyldig i barnedrap i like stor grad som om hun hadde lagt hånd på barnet. Forsøk på en staffbar handling kan også være straffbart. Hvis forsøket kun kvalifiserer til en forseelse er det som regel straffefritt. Et forsøk på en straffbar handling er det først når forbrytelsens utførelse tilsiktes påbegynt.  Strafferettens område krever videre at det foreligger en subjektiv skyld. I motsetning til for eksempel erstatningsretten kan man ikke straffes ved uaktsomhet, det kreves som hovedregel forsett. Uaktsomhet straffes kun der det er uttrykkelig bestemt. Det å handle med forsett er ikke ensbetydende med at det har vært hensikten å fremkalle følgen. Det er her tilstrekkelig at personen har vært klar over at følgen ville inntre, eller at det er overveiende sannsynlig at følgen ville inntreffe. At man har positiv kunnskap om at en handling er straffbar kreves ikke for å bli dømt for en forsettelig handling. Man kan altså bli dømt for en handling, selv om man ikke visste at det var en straffbar handling man begikk. Imidlertid forutsetter straffeloven § 57 at retten kan frifinne den som har befunnet seg i villfarelse med hensyn til handlingens rettsstridige art. Bestemmelsen sier ikke noe nærmere om vilkårene for slik frifinnelse, men praksis fra norske domstoler har vist at rettsvillfarelsen både kan og skal føre til frifinnelse hvis den har vært unnskyldelig, det vil si at gjerningsmannen ikke kan lastes for handlingen. Terskelen for å frifinne noen for rettsvillfarelse er likevel høy, og regelen krever at det foreligger en spesiell begrunnelse. En unntaksfri regel innenfor strafferetten er at ingen kan straffes dersom vedkommende ikke var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. For det første er barn under 15 år utilregnelige, det følger av straffeloven § 46 at barn under den kriminelle lavalder skal behandles av barnevernet. Ungdom mellom 15 og 18 år står i en mellomstilling; de er strafferettslig ansvarlige, kan tiltales og idømmes straff. Imidlertid har barnevernet mulighet til å gripe inn. Hvis barnevernet har inntrykk av at det bare dreier seg om mer tilfeldige handlinger. Kan en alvorlig samtale med ungdommen og foreldrene være tilstrekkelig, er det snakk om mer alvorlige forhold og eventuelt gjentakelsesfare kan det være aktuelt å sette hjemmet under tilsyn, eller å plassere den unde i en institusjon for barn eller ungdom med tilpasningsvansker, i henhold til barnevernloven § 4-24. Videre er man utilregnelig dersom man er psykotisk eller bevisstløs på gjerningsøyeblikket, i henhold til straffeloven § 44. Et avgjørende vilkår for å regnes som psykotisk er at personene er uten evne til en realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen. Bevisstløshet forbindes som regel med en tilstand hvor all evne til bevehelse og sansing er opphørt. Strafferetten anser bevisstløshet for tilstander hvor forbindelsen med det normale ”jeg” er borte, men hvor individet har bevegelsesapparatet i orden og til en viss grad reagerer på inntrykk fra omverdenen. Den hypnotiserte og søvngjengeren er begge bevisstløse i lovens forstand. Det samme gjelden den som er i feberdelirium under sykdom eller i tåketilstand etter en hjernerystelse. Link: Straffeloven http://www.lovdata.no/all/nl-19020522-010.html Straffeprosessloven http://www.lovdata.no/all/nl-19810522-025.html Trygderett Alle som er bosatt i Norge, er medlemmer i den norske folketrygden. Det er ikke bare arbeidstakere som er medlemmer, men også selvstendig næringsdrivende, hjemmearbeidende husmødre, barn og ungdom. Alle som er medlemmer i den norske folketrygden har selvstendige rettigheter. Folketrygden finansieres ved avgifter fra arbeidsgiverne, trygdeavgifter fra medlemmene som har arbeidsinntekter og tilskudd fra staten. De to hovedformer for ytelser trygdesystemet har til hensikt å sikre er å sikre inntekt og å kompensere for utgifter. Trygdeytelser som skal sikre inntekt, tar sikte på å dekke utgifter til livsopphold, altså utgifter til bolig, oppvarming, lys, møbler, mat, klær og andre forbruksgoder. Når, av ulike grunner, inntekten faller bort yter trygden dagpenger. Grunnlag for dagpenger er arbeidsløshet, fødselspenger, svangerskapspenger, adopsjonspenger, sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger, uførepensjon og alderspensjon.   De som ikke har hatt arbeidsinntekt, for eksempel hjemmeværende husmødre, kan få noen av disse ytelsene. Dessuten kan enker, enkemenn og barn få trygdeytelser ved tap av forsørger. Samt at de som har aleneomsorg for barn, kan få trygdeytelser fordi barneomsorg kan hindre dem fra å forsørge seg selv. Det norske trygdesystemet er et rettighetssystem. I lov og forskrifter er det angitt vilkår for at den enkelte skal få rett til trygdeytelser, og det er angitt regler om trygdeytelsens størrelse. Det er opprettet et eget domstollignende organ, Trygderetten, som har et hovedansvar for rettssikkerheten på dette området. Link: Folketrygdloven http://www.lovdata.no/all/nl-19970228-019.html Barnetrygdloven http://www.lovdata.no/all/nl-20020308-004.html